Til toppen

Reservoaret på Edvard Grieg ble skapt av storflom

For 200 millioner år siden var området der Edvard Grieg-feltet ligger i dag et goldt ørkenlandskap. Flere storflommer tok med seg enorme mengder masse ned dalsidene og avsatte det i en vifteform i dalen. Resultatet av flommens herjinger ble til et godt oljereservoar av konglomerater.

Serie: Nye reservoartyper på norsk sokkel. Del 4:4, Konglomerater.

Nå viser produksjonserfaring fra feltet at reservoaret produserer langt bedre enn hva man regnet med.  Dermed er nok en ny letemodell på norsk sokkel bekreftet å være lønnsom, til glede for «AS Norge» og rettighetshaverne i lisensen.

Flommene inntraff i forbindelse med kraftige regnskyll. Siden grunnen var tørr var det lite eller ingen vegetasjon som kunne holde massene på plass. De enorme vannmengdene kunne derfor ta med seg hundretusenvis av tonn i løpet av noen få timer.

Vann transporterer alltid med seg masser på sin vei mot havet. Men som regel skjer det jevnt og over tid slik at massene blir sortert og avsatt etter vekt og størrelse. På Edvard Grieg-feltet endte sedimentene usortert i en vifteform ved utløpet av dalen, såkalte alluviale vifter. Det var dette som la grunnlaget for konglomerat.

Om du søker etter synonymer til konglomerat får du opp forslag som «litt av hvert», «hummer og kanari» eller «blanding». Denne blandingen skulle by på utfordringer for geologene da man boret den første letebrønnen i 2007.

Bare seks meter ned i den første kjerneprøven stoppet boret i det som man først trodde var grunnfjell. Hvis dette var tilfellet, var det bare å gi opp. Men denne gangen er det noe som ikke stemte. Seismikken viste at grunnfjellet skulle ligge 300 meter dypere og man boret videre. Da man så kjerneprøven så geologene at granittbitene var avrundet og derfor ikke kunne være grunnfjell. Det viser seg å være uvanlig store granittboller.

Granittbollene, eller klaster som det også kalles, i konglomeratet på Edvard Grieg er på opptil 20 cm i diameter. Mellom klastene ligger sand som gir reservoaregenskaper. Vanlige petrofysiske logger i konglomerat-brønner gir ofte ikke noe godt bilde av reservoaregenskapene, og istedenfor må kjernedata, brønnlogger og data fra brønntester analyseres for å avgjøre om reservoaret kan være lønnsomt å utvinne hydrokarboner fra. Lundin Norway har gjennom hele lete- og utbyggingsfasen på Edvard Grieg investert i datainnsamling fra konglomeratene samt tilegnet seg erfaringer fra to år med produksjon.

Tre av produksjonsbrønnene går gjennom konglomeratdelen av reservoaret og to brønner går både gjennom sandsteinen, den øverste delen av reservoaret, og gjennom konglomerat lengre ute. Disse brønnene er satt i produksjon, og de produserer langt bedre enn forventet.

Denne artikkelen er den siste i en serie på 4 om nye reservoartyper på norsk sokkel.
Tidligere publisert: Oppsprukket grunnfjellKarstifiserte karbonater – Eolisk sandstein.